Sovet som et barn i natt.

Kjenner at det er godt og høre de ordene fra helse. Som jeg leste i går.

MAKTESLØSHET. 

Når det skjer drap i nære relasjoner.

Det er en innrømmelse, fra den kommunen.

Da skjønner helse hva jeg sto i alene. Når jeg etterspurte hjelp. Når min X, gang på gang prøvde og ta mitt liv.

Jeg kontaktet politi og prøvde og ta kontakt med helse. Uten den store responsen. Og få bekreftet at de følte maktesløshet. Det betyr mye for meg og få det bekreftet. At jeg fikk rett. Når jeg også klarte og overleve..psykisk terror i nære relasjoner. Av en som var psykisk sjalu. (Eiesyk.) 

Jeg håpte at de hadde tenkte mye på dette i den kommunen, i etterkant. For som jeg har sagt mange ganger.  Politibeskyttelse med et tlf nummer.

Hvem klarer og ringe når du kjemper for ditt liv

 Mot en som er mye sterkere en deg selv? Jeg hadde mine egne talegaver i behold. 

Og en vilje om og overleve. Og talegaver og erfaring. Snartenkt.

Nå kan jeg ihvertfall legge dette bak meg, med en lettelse. For jeg nå ser , at de har det i tankene.  Det er bare 1 legekontor i den bygden . Iden kommunen jeg rømte fra. 

Kanskje prøver og gjøre noe, for samarbeid i flere instanser. For og finne en måte. Kontakte regjeringen. Slik at alle kommuner har en gruppe, som kan ta grep . Når vi som opplever slike ting , "roper om hjelp" og ikke får det. Da kan det gå virkelig galt.

Regjeringen må bygge OPP psykriatrien. Både i fengsler og kommuner.  Ikke legge ned. I alle Norges kommuner.

Det er regjeringens jobb og ansette nok folk. Og gi kommunene nok midler til og ansette folk med  kompetanse. 

Det skorter på kompetansen.

Det fikk jeg erfare. 

Få bukt på rus problematikken i kommunene.

Jeg har sagt det før. Med gjevne mellomrom. 

Men en singel person i Norge. Blir jo ikke hørt.

Nei, jeg er ikke gal. Eller hva noen påpekte jeg var.  

Jeg ser nå, jeg endelig har nådd inn. 

Det betyr mye for meg,.

Det er ikke uten grunn, jeg fortsatt har "hemmelig "tlf nummer. Og skjult adresse fra offentligheten.

Jeg lever fortsatt delvis i skjul.

Jeg sliter fortsatt med og dra til den bygda i den kommunen . Der alt skjedde, igjen.

Jeg blir helt kropps-syk, når jeg prøver.

Jeg har tenkt og prøve igjen neste år.

Bare for og se reaksjonene, om noen snakker til meg. Eller om de fortsatt  snur ryggen til meg når de ser meg. For det opplevde jeg mye av, når jeg bodde der. 

Jeg har tenkt og vise bygda, at meg knekker de ikke. Og jeg skal manne meg opp til og vise ansiktet mitt der igjen. I 2026.

Det er 10 år siden jeg sluttet og jobbe i den bygda. Siden har jeg ikke vært der. 

Nå har de fleste lest innlegget i nær-avisen. Vil se reaksjonene. Om hvordan folket reagere når de ser meg.

Jeg bare må gjennomføre det.