Ørnene, svaret i media i dag.

Var litt trist i morres.

Så leste jeg nettavis.

Og leste i lokalavisen.

Der kom et innlegg, som gjorde at jeg føler at uansett hvor tøft de siste 25 årene har vært.

Er de faktisk verdt de tøffe øktene.

Sammenheng. 

Jeg lever.

Jeg har kun møtt veggen. 

Og jobbet meg ut av det.

Jeg har vel sjokkert flere en 1. På min veg. 

Jobbe med og innefor psykisk helse. 

Både i jobb og på privaten. Det tok vel mer på, en jeg ville innrømme. Var vel egentlig på jobb 24/7, i 12 år sammenhengende.

Jeg holdt liv i x, i 9 av de årene.

Til slutt orket ikke kroppen mer.

Ja, jeg overlevde våpen, vold osv. 

X hadde noen gode øyeblikk.

Men så tok rusen han. Og da snudde alt seg om.

Jeg bør vel heller klappe meg på skulderen. 

Jeg har klart meg.

Nei. Jeg gir aldri opp. 

Har heller aldri ligget nede med brukket rygg.  Som noen påpekte.

Hvor mange har jobbet seg ut av sosial angst?

Jeg har. Er helt frisk.

Dagens innlegg fra bygda jeg rømte i fra. Var et plaster på såret. Etter alt jeg måtte takle.

Nå er  definitivt fortiden avsluttet.

Dette er vel det beste plasteret på sårene, som nå har grodd. 💗💗👍