Byhaven Trondheim.

 At folk spekulere og snakker .

Er jeg fullstendig klar over, etter min far gikk bort.

Med bekreftelse på at jeg var ekte datter av pappa, men fosterdatter av kona til min ekte far.

Det bekreftet jo min EKTE tante, søsteren til min far.

Dette vet jeg nå.

Men se reaksjonen som nå pågår , når jeg dukker opp på ulike steder i Hovedstaden i Trøndelag.

Sist nå, på nyåret 2026.

Var jeg innom Rosenborg bakeri på Byhaven.

Der bke jeg obs på en noe eldre dame, som satt og glante noe enormt på meg.

Hun tok et bilde, og skrev melding og sendte . Så det ut for..

Jeg kjente ikke damen.

Tror jeg ikke, kan ikke huske og sett henne før ihvertfall.

Men nå er jeg der at flere fra stedet jeg vokste opp .

At folk snakker, og tørr ikke snakke eller knapt se på meg. ( Denne damen ble med seg hun også, når jeg begynte og se tilbake.

Hun var veldig ivrig i og skrive på mobilen og se rett på meg. Flere ganger.

Til slutt fikk jeg faktisk nok.

 For 2 gangen på samme bakeri. ( Da det visste seg at det var folk fra bygden jeg vokste opp i. For de som kom og snakket med meg, Da ble det mer ufarlig. Når jeg vet hvem de er.

Drakk og spiste opp. Kunne nesten ikke komme meg ut derfra fort nok.

Jeg  misslike at folk glaner på meg, etter det som skjedde etter pappas bortgang. Og at det helt klart snakkes om meg, på bygden jeg vokste opp. ( Jeg vet ikke om den damen er fra den bygden,) Men uansett glaning  liker jeg heller ikke.

Har opplevd det såpass mye.

Jeg vet jo jeg er tøff nok til og stå imot.

Jeg er og klar over at tante snakker også. så folk vet jeg hører til på farsiden.

Nå har det seg slik, ay jeg visste ikke selv med 100 % sikkerhet før høsten 2022, at jeg var foster datter til kona til pappa. Det ble jeg fortalt flere ganger fra ulike hold på helsesenteret der pappa var. Med bekreftelse fra min ekte mor, jeg ikke kjente. Og tante.

Så ja.

Hvordan takler du dette janne? Eller mitt rette navn Inger Johanne, ikke født 1949, eller bor i Trondheim.

Jeg er født 1962, det bekreftet min ekte mor. Jeg vor ikke i Trondheim. Bor i en annen kommune i Trøndelag.

Det var 1 eneste person som gratulerte meg med 60 årsdagen, den dagen, Det var min ekte mor, uten at noen hadde sagt noe som helt.

Hun sa det med engang jeg kom  inni rommet.

Da ble det og bekreftet at jeg var datteren hennes. Med bekreftele, fra en ukjent dame for meg.

Bra jeg sto og støttet meg på en dørkarm. Visst ikke hadde jeg gått i gulvet av sjokk.

Spesielt, når de ansatte begynte og bekrefte det også.

Når jeg tenker meg litt om. 

Jeg burde vær glad over at folk beviser for meg at de vet.

Og reagere deretter.

Det har vel vært vondt og sitte på sannheten,for den eldre garde og vite at jeg ikke visste en dritt, før i 2022.

Og nå snakkes det.

For jeg vet nå.

Har fått bekreftelse fra ekte familie.

Og om noen lurer på hvordan jeg takler det.

Bra, etter forholdene.

Sjokkene begynner og avta.

Det jeg np ikke vet, har jeg ingen planer om og spørre om.

Nei, jat har ingen nær ekte familie, Men jeg  har famile som er ekte. Og snakker til meg.

Uten kynisme.

De har ikke annet valg, en og gosta at jeg er der. 

Selv om jeg fikk en røff start på livet. 

Hvorfor de valgte en slik løsning? Det har jeg aldri fått svar på. 

Jeg slapp barnehjem, jeg vokste opp til ekte far. Med halvsøsken og fostermor.

Jeg flyttet ut tidlig. Stått på egne ben. Med ofte kontakt og hjelp fra pappa.

Jeg har vært heldig, okke som. Fikk en fin opplæring til og takle livet av han.